Det var en strålende høstdag, en slik dag som man vanligvis bare leser om i noveller og annet fanteri, bare at dette var en ekte dag og ikke noen novelle eller annet fanteri i det hele tatt. Studentene hadde møtt frem, noen stod i kø for å registrere seg og få studielån, de mer erfarne utsatte det til senere. For de aller fleste av køståerne var altså dette en ny opplevelse, en ny erfaring å ta med seg fra livets skole, skjønt alle som én var drittlei denne moraliserende betegnelse. Det var jo tross alt et universitet de gikk på nå. Hører du? Et universitet! Og der skulle de studere nordisk. I alle fall de som ikke skulle studere tysk eller engelsk eller historie eller noe annet som ikke var nordisk. Og bygda, den het Trondheim.

Til forkynt klokkeslett samlet første semester nordisk seg på auditoriet på Dragvoll. Det var en hel skokk med ungdommer, for de aller fleste var dette den første gangen de tok grunnfag i nordisk. Og det var da han så det. Trodde han, studenten med kvisene. Det stod på forelesningsplanen. Eller gjorde det dét? Kvisekarlen så etter en gang til. Jo, det var virkelig sant. Herregud, så skjedde det altså likevel. Tre nattforelesninger! Tre av fem dager skulle de begynne kvart over åtte om morgenen!

Han grep seg selv i å bli andpusten, han kunne ha sprunget i ett strekk fra Moskva. Men han måtte ta det med ro. Han måtte ikke vise det ennå, at han forstod det. Han måtte vente litt, først finne noen som han kunne stole på. Han så opp på foreleseren.

«Jeg heter Gruh Hårlem, men kall meg bare Gruh.» Hun så flørtende ut over folkemassen. «Bomber er et substantiv i flertall.»

De neste dagene lærte studentene foreleserne bedre å kjenne. Al, for eksempel. Al var en lav, mørk type med fiskestang som skulle forelese i lyrikk. «Jeg heter Siggen Al Canone, men kall meg bare Al. Vi kan begynne med et dikt om den fiskende mafia. Hva sier så lyrikken oss?»

Det gikk ett støkk gjennom kvisekarlen. Han ble blek, men dét var under kvisene, så heldigvis var det ingen som så det. Han måtte si ifra straks det ble pause.

Og det ble pause. Han snudde seg til henne som satt ved siden av ham. «Eh,» begynte han, «er det ikke du som heter Constanse?»

Det var hun, og hun hadde en ring på fingeren.

«Vi må få advart resten. Det foregår noe helt forferdelig her. Jeg har studert nordisk i mange år, så jeg vet at det er farlig.»

Hun så spørrende på ham. «Du tar sikkert feil som fisk. Hva er det du mener?»

Han så seg forsiktig rundt før han svarte. «Du skjønner, vi har tre nattforelesninger i uken, og det tyder bare på én ting. Det er den fiskende mafia som prøver å ta livet av oss. De prøver å bryte ned det mentale forsvaret vårt, de forsøker å slite oss ut!» Han dempet stemmen igjen, så ikke Al skulle høre det. «Det er sant. Det er ikke uten grunn at de kaller det lyrikk.»

Men da begynte Constanse å le. «Nei, nå tar du feil som fisk, din lyr som du er. Det er jo bare et kvarter tidligere enn gymnaset!»

«Ja, men dette er ikke noe gymnas, dette er et universitet, vi kommer til å bli helt utslitt, vi kommer til å bli så trette at vi stuper av stress!»

«Nei, gi deg nå. Hvem er du egentlig? Du tar sikkert feil som fisk.»

Kvisekarlen ble nesten blodrød i ansiktet, han ville ta et godt tak rundt pistolen og dra i fallskjermsnoren, men så kom han på at han var allerede kviserød, og fallskjermen var hos gullsmeden på utstilling. Så han behersket seg, lente seg mot Constanse og sa med en dyp, bekjønnet stemme: «Mitt navn er Nenn. Helge Nenn.»

Det gikk mange uker, og selv om Helge Nenn, den erfarne student, bare ble blekere og blekere under kvisene, var det ingen som trodde på hans kunnskaper om den fiskende mafia. Selv ble han mer på vakt, spesielt overfor en annen kvinnelig foreleser, for hun kommenterte stadig vekk at han så trett ut. «Jeg er Grete Fare,» hadde hun sagt på første forelesningen, «men kall meg bare Far.»

Hun kunne være virkelig utspekulert, Far. Slik var det flere ganger at hun sa noe om filmer med smell i, for så å se sylskarpt som syltetøy på Helge, mens hun mumlet noe om galehus, asyl og hellighet. Hun visste det sikkert. Hun visste at han visste. Ja, for ellers hadde hun vel ikke kalt ham for Jens Bonde heller, den ene gangen. De andre trodde det var fordi hun aldri klarte å huske navn, men Helge visste bedre.

Da var det noe helt annet med foreleseren i norrønt. Han het Gud-Nesmunn, sa han, Gud-Nesmunn med bindestrek. Han var professor, men det holdt med tittelen hr. og første navnet. Han likte å ha en personlig atmosfære i auditoriet. Jo, hr. Gud var en hyggelig avveksling, og han opptro helt normalt.

Tre nattforelesninger. Nå hadde de begynt å erte ham for det også. Spesielt Constanse med ringen. «Tenk på når du skal begynne å arbeide, Helge Nenn, da må du stå tidlig opp, da! Sann mine ord, jeg tar ikke feil!»

«Ja men forstår du ikke? Det er helt uvanlig med så mange nattforelesninger. Men dere er jo så uerfarne i livet, alle sammen, så dere forstår ikke hvor alvorlig situasjonen er. Hvis vi ikke vil stryke til eksamen, så må vi arbeide hardere, og da kommer vi til å bli så utmattet at det er ingen sak å drepe oss. De har prøvd før, men dette er en ny strategi.»

«Det der er feil som fisk, Helge Nenn. Du vet godt at det er på grunn av de store elevkullene at det er så trangt om de gode klokkeslettene. Dessuten er det herlig å slutte til middag og ha fri resten av dagen.»

«Studenter! Det heter studenter! Og en student har aldri fri, vi må jo arbeide både for eksamen og for pengene!»

Men Constance bare lo, og det samme gjorde Synnøve og Marius og Peer og alle de andre. Slik virket det i alle fall, men vi kan ikke være sikre, for Helge var så trett at han holdt på å stupe, og dessuten blandet han navn og ansikter svært lett; ja, ofte ikke bare blandet han ansikter, men bent frem legerte dem, men dét er en annen historie.

«Ja vel, studenter da. Men alvorlig talt, det er jo helt standard å begynne kvart over åtte, og vi skal jo standardiseres likevel, så vi kan like gjerne legge oss i trening og stå opp tidlig.»

Helge så på henne. «Standardiseres?» sa han. «Skal vi standardiseres? Ikke jeg!»

Da lo de. «Å du din fjompenisse, det er bare du som er en trøtt type.»

... En trøtt type. Helge ble taus. Han så ned i lyrikknotatene sine, fisken i havet, torskisme, lyrisme, bankende hjerter, vankende fjerter, et dikt, hva sier så lyrikken oss?

Han reiste seg og gikk sakte mot døra.

«Hei, er du feig?» De ropte etter ham.

Han snudde seg et øyeblikk. «Hvem er vel ikke feig?» spurte han og begynte å gå igjen.

«Vent da!» Alle i auditoriet kom løpende etter ham. «Vent, så skal vi kverulere så du merker det!» Han begynte å løpe, men en av dem kastet seg over ham, han falt, og så lå han helt stille på gulvet. Et hjørne på en pult var plutselig blitt rødt. Constanse ble blek. «Det der er feil,» sa hun, «feil som fisk.»

Senere den ettermiddagen satt foreleserne og pratet. De hadde kjøpt en stor flaske som stod på bordet, og hvem vet hva de hadde kjøpt under bordet. De lo og hadde det rett så koselig.

«Ja,» sa Gruh, «nå er han død.»

«Omsider!» Det var Al som svarte. «Nå er det slutt på konkurransen!» Han så bort på hr. Gud-Nesmunn, og deretter på Far mens han smilte rått for seg selv og mumlet: «Hva sier så lyrikken oss?»

«Snedig plan, snedig plan,» konstaterte hun. «Han var jo den eneste farlige, ikke sant? Hørte dere dén? Far-lige. Ha ha! Men han glemte én ting, nemlig at han var den eneste som kunne bli farlig for seg selv også. Alle de andre studentene tok jo feil som fisk.»

«Ja, det var en kjempeflott situasjon, at han var den eneste evige studenten også,» sa Gruh. «Han var jo helt dødssliten den siste tida. På forelesning kvart over åtte, og på jobb resten av døgnet! Og det var en helt super idé at du tok med deg fiskestang og tolket dikt om den fiskende mafia.»

Al var smigret: «Folk med hans bakgrunn er jo mistenksomme tvers gjennom likevel. Det var ingen kunst å skremme ham. Den fiskende mafia, da, vet du, den fiskende mafia!» De satte i å le, og de lo lenge og vel, helt til Al fant ut at tiden var inne til å minne hr. Gud på det en gang til. «Men nå er konkurransen borte, ikke sant? Nå, hva blir det til, når begynner vi?»

Hr. Gud hadde sett på dem lenge. Nå åpnet han munnen. «Vi begynner ikke.»

Det ble helt stille. Omsider kom det fra Far: «Begynner ikke? Hva mener du?»

«Hva jeg mener?» Professor hr. Gud-Nesmunn stakk hver og én av dem med øynene sine, og så lo han: «Jo, dét skal jeg si dere! Lettlurte tullinger! Det er jeg som skal begynne, ikke dere!»

«Ja men, du lovde jo...»

«Kan så være, kan så være! Men dét var før valget, og ikke er vi annet enn forkledde politikere heller, statsråder og slikt, har dere glemt dét? Og nå er jo Helge Nenn også historie ­ takk for hjelpen! Han kan ikke ødelegge for meg lenger, og nå ­» han tok frem en avsaget hagle, «nå er det deres tur!»

«Pang!» kom det fra haglen. Grete Fare stusset litt, før hun uttalte: «Kabloff!» Og så lå hun der, og dessuten litt her.

«Pang!» sa det en gang til. «Hæ?» spurte Gruh. «Kabloff!» avsluttet hun. Og så lå hun her, men der også.

«Pang!» sa det for tredje gang. «Akk, det rimer jo: pang og gang! Hva sier så lyrikken oss? Kabloff.» Og så lå Siggen Al Canone der med kvinnene.

Gud-Nesmunn speilte seg i blodet. Han var fornøyd nå. Helge Nenn var borte, hans verste konkurrent. Han var kjempefornøyd. Nå var det hans filmer som skulle dominere, hans fantasier. Og ikke engang studentene eller de innbilske statsrådene skulle blande seg inn. Alt var perfekt. Tenk at de trodde dét, da! Filmstjerner, de liksom!

Da banket det på døra. Hr. Gud snudde seg. «Ja?»

En ung studine kom inn. Han kjente henne. Det var Kristin Lavransen. Hun så misunnelig på kjøttet som fløt på gulvet, og hun så på Gud-Nesmunn. «Jeg visste det,» sa hun. «Jeg var den eneste som trodde på Helge. Og jeg visste det kom til å gå slik. Men jeg har forberedt meg.»

Hun tok frem et maskingevær. «Rattattattatta,» sa Kristin, mens maskingeværet sa noe helt annet. «Kasprilt kasprilt kasprilt,» sa hr. Gud, fløy litt omkring i rommet og landet på bordet og på to av veggene.

«Endelig,» sukket Kristin, «endelig.» Hun løftet av telefonrøret og slo et nummer. «Hallo,» spurte hun, «er det Lånekassa? Det er Kristin her. Nei, det gjør ikke noe. Jeg trenger ikke matlånet likevel. Det hadde bare blitt så mye renter av det. Nå har jeg ordnet meg på en mye billigere måte. Dessuten liker jeg ikke fisk.»

Hun la på røret, sopte kjøttet ned til restene av Constanse i ranselen og gikk. I dag skulle hun spandere kjøttkaker på hele Moholt.