De røkte. Kvalmende, stikkende røk veltet frem, steg muntert fra hvite pinner som stod ut av munnene deres. Kvalmende røk stakk meg i halsen og øynene. De hadde det koselig og lo.
Jeg tok av meg skoen. Den luktet mykt av kroppslukt. Ekte, fuktig kroppslukt, mykt og kvalmende, men ikke stikkende. Det var uforfalsket tåfis. Jeg satte skoen på bordet.
Da sluttet de å le. De så på meg og ville visst spørre om noe. Men de spurte ikke. De bad meg fjerne den skitne, stinkende skoen. De bad meg om ikke å dra meg til himmelen, men til et annet sted.
Jeg tok skoen bort fra bordet og drog meg til et annet sted. Man får ikke plage folk med tåfis. Ikke i et sivilisert land som Norge. Nei da.