«For en idiot!» Det var Jonas som sa det. Edvard kunne høre det på stemmen. Han kunne høre at de snakket om ham. Medelever.
Edvard stod utenfor skolebygningen. Klokken var ti på halv ni, og han bare ventet på at det skulle ringe inn til første time. Men han måtte vel klare disse ti minuttene. Han kunne ikke gi opp nå, bare to måneder før skoleåret var slutt. Ja, tenk: I nesten ni år hadde han gått på skole.
«Se på ham! For en snåling; han stirrer jo bare rett ut i løse luften. For en tufs!»
Nå var det Lars.
Edvard flyttet stadig på øynene. Var det ingen steder han kunne gå? Kanskje bak skolen. Der ville han i hvert fall få være i fred. Skjønt - i fred var han jo. Skulle han gå rundt hjørnet?
Edvard begynte å gå mot hjørnet. Han lukket øynene et lite øyeblikk. Kunne han ikke høre dem? «Hvor er det han har tenkt seg nå, da?» De lo litt.
Han nærmet seg hjørnet. Snart, snart var han bak det, snart, snart. Men nei. For der stod det noen syvendeklassinger, like ved hjørnet. Arne så på ham med skarpe øyne, snudde seg så til de andre, hvisket noen ord, og så lo de alle. De lo. De pekte på ham og lo.
Edvard hadde stoppet opp. Nå snudde han seg, gikk tilbake til Lars, Jonas og de andre. Her var i hvert fall ikke vinden så bitende.
«Se, nå kommer han tilbake. Hva er det han driver på med?»
«Slik har han alltid vært, alltid like rar og snål.»
Stian brøt inn: «Men har dere ikke prøvd å lære ham hvordan han skal oppføre seg, da, dere som er naboer?»
«Jo, utallige ganger,» forsikret Jonas, «hver bidige dag når vi ser ham, men han bare ignorerer oss, som om han var døv. Se nåbare... Edvard! -- Ser dere? Han bare står der og ser rett ut i tomme luften. Nei, det er nok ikke så mye innenfor den skallen, nei!»
Edvard hørte godt hva de sa. Men hva kunne han gjøre? Og dessuten hadde de jo rett. Det var hans egen skyld, alt. Han var for følsom av seg. De hadde jo til og med spurt ham om han ville være med og sparke fotball. Hvor mange ganger hadde de vel ikke slynget detetter ham når han syklet forbi, at han måtte komme og sparke fotball med dem? Han kunne bare ikke. Kunne ikke. Han var vel for følsom.
Edvard gløttet langsomt ned på klokken. Ringte det aldri inn? Den var fem på halv. Fortsatt var det fem minutter igjen. Han trakk pusten dypt. Aprilhimmelen var overskyet. Den bar ikke det minste tegn til sol, hvor han så enn snudde seg. Fem minutter igjen. Fem minutter. Han hadde klart dette så mange ganger før. Han måtte vel klare det denne gangen også.
«Nå ser han på klokken igjen. Er han ikke klok, eller er det kanskje hukommelsen?»
«Du Jonas, er du virkelig i tvil? Det er hodet,» kunne Lars konstatere. «Han er bare helt dum: Han liker ikke fotball, han liker ikke håndball, og i volleyball er han som ansatt av fienden. Og ikke retter han seg etter rådene vi gir ham heller. Det vet du jo.»
Det var sant. Edvard var ingen idrettsutøver. Men dum? Han kunne ikke bare snu seg og si det. Han visste hva dét ville føre til. Og det var jo dét de ville oppnå.
Edvard så ut i aprilluften. Nå var ikke himmelen så skytung lenger. Et sted der borte i øst var skyene lysere enn andre steder. Så gled de liksom til side, og der var solen. Edvard fikk slik lyst til å smile. Men han kunne ikke. Han kunne ikke smile. Ikke mens de andre så på.
«Fan, jeg får solen i øynene.»
Edvard så på klokken. Ett minutt på halv ni. Ett minutt igjen. Seksti sekunder.
Et halvt minutt. Tredve. Edvard begynte å gå mot døren. Klokken var halv ni. Det ringte inn. Nå skulle han ha tre kvarter med norsk, før det var nok en velfortjent pause. På ti minutter.