Novelle av Jardar Eggesbø Abrahamsen
«Pass på å ta deg mat, da, mens jeg er der.»
«Ja da.»
«Og ikke glem leksene. Det er siste året, vet du, og du vil vel komme inn på gymnaset?»
«Nei da. Jeg mener jo da.»
«Jeg er tilbake på søndag.»
«Vet det.»
«Ha det bra, da, gullet mitt.»
«Ha det, mamma.»
Helene gikk inn og lukket døren etter seg. Det var så stille her. Det hadde det vært helt siden pappa ble syk, og det var lenge siden.
Hun kvapp til. Telefonen. Den stod og ringte. Det fikk være det samme. Hun tok på seg ranselen, for raskt ut døren og låste etter seg. Så gikk hun.
Hun så rett frem. Hun måtte gjøre det slik, for da var det ikke farlig. De stod der alt og ventet. Og de hadde sett henne. Snart skulle de vel, nei, de hadde allerede begynt. De lo. Anne spyttet på henne med øynene sine: «Nå, hvordan går det?»
Helene i den røde jakken svarte ikke.
«Hvordan går det, sier jeg!» Hun sprang til og skubbet, men Helene falt ikke.
Rolf ropte noe. «Se deg for, søta. Du må ikke gå på folk.» Den blå genseren hans danset i takt med latteren.
Helene gikk videre. Edvard hadde vært der. Han var ikke sånn. Han hadde bare sett på henne på en underlig måte. Men det var vel bare hun som var underlig. Ja, det måtte det være. Det var bare hun som var underlig.
Hun oppdaget at hun skalv litt. Edvard, hva hadde han tenkt? Hadde han... Nei, hun slo det fra seg. Hun hadde ikke lov. Hun var stygg og udugelig og så ikke folk, og slik var det best.
Det ringte endelig inn. Matte. Gjennomgåing av leksene. Norsk, to timer, samfunnsfag, naturfag, også to timer. Det gikk fint i dag. Det var bare friminuttene, men de hørte jo med. Det var ingen skoledag uten friminutter. Men dagen var slutt nå. Nå var det bare veien hjem, så skulle det være over. Det var ikke noen skoledag uten veien hjem heller.
Båtene var så mange i dag. Det var jo bare torsdag. Bare de ikke prøvde å dra henne med seg ned på kaiene. Det hadde de gjort før, helt ned på havnen. De hadde holdt henne utfor. Hun hørte dem bak seg. Hun måtte gå raskere. De måtte ikke ta henne igjen.
«Vent da, Helene, vent på oss!»
Der var hun hjemme. Hun smatt inn i det røde huset, låste døren og huket seg ned på gulvet til hun visste at de ikke kom. De måtte ikke se henne.
Men så kom hun på Edvard. Hun krøp bort til vinduet og kikket forsiktig ut. De gikk forbi nå. Edvard med den blå ranselen så opp mot huset, men kunne sikkert ikke se henne. Han hadde blå øyne, de vakreste i verden, og han var den eneste niendeklassingen som haltet.
De var borte nå, hun kunne bare se havnen der nede. Helene gikk ut på kjøkkenet og satte middagen i mikroen. Fiskekakerester fra i går. De smakte ikke. Mikro-mat smakte rett og slett ikke. Men hun åt dem, for var det noe hun ikke gadd, så var det å lage middag. Jo da, hun kunne nok gjøre det hvis hun måtte, men nå var mamma på sykehuset, og da kunne hun styre seg selv.
Plutselig kvapp hun til. Det var telefonen. Hun satt et øyeblikk stille. Men det var like greit å bli ferdig med det. Hun reiste seg, gikk bort til den og løftet av røret. «Hallo?»
Det var ikke en lyd i telefonen. Så kom opptattsignalet. Hun la på, men ble stående. Hun kjente vanen, for der ringte det igjen. «Hallo?»
«Hallo hallo hallo hallo hallo. Heisann!» Klikk.
Jo da. Det var dem. Hun hørte aldri hvem det var av dem, for de gjorde seg sånn til i stemmen.
I det samme hun la på, ringte den enda en gang. Hun tok av røret, sa ikke noe, men etter en stund hørte hun: «Nei, nå tror jeg telefonen har klikka. Vi får prøve en gang til.»
Hun la på røret igjen og trakk ut kontakten. Hun hadde jammen bedre ting å gjøre på. Hun hadde en innføring til i morgen, i matte.
Hun likte stil bedre, men matte var jo greit, det også. Tallene la seg liksom på plass av seg selv for henne. Men det var litt kjedelig likevel. Hvor mye stiger vannstanden når et menneske med oppgitt volum går ned i bassenget? Egentlig ikke så dumme oppgaver heller.
Hun så på klokken sin i den røde remmen rundt håndleddet. Det var blitt sent. Det var vel på tide å legge seg. En liten matbit først, kanskje, og så rett til sengs. - Men før hun la seg, plugget hun i telefonen igjen.
Neste dag leverte de matteinnføringene i fjerde time, de som var ferdige. Anne og Rolf og gjengen smilte da Helene lette frem sin.
De skulle ha gym de to siste. Jentene skulle ha bading, guttene noe annet. Det var sikkert fotball. Når de skulle ha gym, pleide elevene alltid å legge fra seg ranslene på skolen før de gikk til det blå idrettsbygget med bagene sine. Før brukte de å bade i sjøen om somrene. De andre gjorde det ennå.
«Se, der kommer Helene!» Garderoben var alt full. Den var egentlig for liten til så mange. Anne flyttet seg og gjorde plass til Marte.
«Ja, hun kan bare prøve seg.»
Helene gikk til hjørnet sitt. Benkene var fulle, hun fikk bruke gulvet.
Hun var ikke flink til å svømme. Det sies at hun krympet bare hun så en dråpe vann. De brukte å leke seg med henne da. Marte svømte bort til henne og sa noe, så hun stod stille og hørte etter. Men så plutselig skylte hun et hav opp i ansiktet hennes, Helene snudde seg, der var Anne, og et nytt hav kom. Da lo de. Det var til pass for henne! Å Helene, kjære vene veldig sene!
Lærerinnen blåste i fløyten. Så var altså dagen over; de skulle dusje nå, og så var hele uken forbi, og helgen lå der bare og ventet på dem. Helene var alltid den siste som ble ferdig.
Det var flere rester til middag i dag, flere fiskekaker. Men hun måtte koke poteter på vanlig vis, for det var ikke flere ferdigkokte igjen. Og rødbrus er mye bedre til middag enn blåbærsaft, det skal være sikkert og visst! Hun la avisen på bordet og leste overskriftene på fremsiden.
Plutselig ringte telefonen. Hun tok den. «Hallo?»
«Hei, det er jeg. Hvordan går det?»
«Hei, jeg holdt akkurat på å spise.»
«Det er fint! Hva spiser du, da?»
«Fiskekaker. Jeg fikk ikke i meg alt i går.»
«Da skal jeg ikke forstyrre deg. Men si meg, jeg ringte i gårkveld, men jeg fikk ikke svar. Var du ikke inne?»
Helene ventet litt. «Nei, jeg var ute en tur, hos Anne.»
De snakket et minutts tid før Helene la på og spiste videre. Hun tenkte på pappa. Han hadde blitt bedre, sa legene, men mamma hadde ikke merket noen forskjell. Hun skulle ringe igjen i morgen.
Skulle det ikke være Derrick i kveld? Hun slo opp avisen. Kattunger gis bort, kino, diskotek på hotellet, fjernsyn i dag, Derrick. Jo da, det var Derrick, så hadde hun da noe å se på. På sett og vis var Derrick litt bedre enn de andre kriminalseriene, hun visste ikke helt hvorfor.
Da ringte telefonen. Hun så på den, så løftet hun av røret. «Hallo?» prøvde hun.
«Hallo, Sweetheart!»
Hun svarte ikke.
«Hallo, er du der? Søta? Nei, det er visst noe galt med linja her. Vi får ringe Televerket.» Hun hørte et klikk.
Sweetheart. Det for noe gjennom henne. Det hadde de aldri kalt henne før. Herregud.
Det ringte igjen. Hun tok den. «Hallo?» sa hun.
«Er det Televerket? Helene, er det du?»
«Jeg heter Helene, ja.»
«Men vi skulle snakke med Sweetheart i Televerket. Er du sikker på at det ikke er du?»
«Hva er det dere vil, da?»
«Å Helene, søte Sweetheart!»
«Hva?»
«Edvard, du er den eneste og den aller peneste. Dine øyne er blå.»
Hun slengte på røret og stirret på det. Herregud. Det kunne ikke være sant. Hun sprang bort til den røde ranselen, tømte den på gulvet, tømte alt ut på gulvet. Hun kastet seg ned, lette, lette i sjøen av papir og bøker. Den var her ikke, den var her ikke, den var borte! Hun så ned i ranselen igjen, snudde den oppned en gang til. Den var borte! Borte!
Telefonen ringte. Øynene satt på den. Så bykste hun frem og rev til seg røret.
«Edvard, Edvard, ditt navn er -»
Hun rykte ut kontakten og krøkte seg sammen. De hadde tatt den. Skoledagboken hennes. Hvordan, hvordan? Når kunne de -, når?
Da fikk hun øye på den blå gymbagen. Slik, altså. Slik måtte det være. Etter badingen.
Hun falt sammen, gjemte ansiktet i armene. Den røde genseren ble våt, men det kom ingen lyd. Det kom ingen lyd.
Neste dag var det lørdag. Hun lå lenge i sengen før hun åpnet øynene. Det var for lyst ute. Hun ville ikke stå opp. Fuglene var for glade. Bølgene på sjøen var for lystige.
Men hun stod opp. Det var alt ettermiddag, men hun laget seg frokost. Hun var blekt blå under øynene. Hun slo ikke på radioen som hun pleide, men satte seg rett ned og så på maten.
Det ble en langsom dag. Da det ble mørkt ute, plugget hun inn telefonen igjen. Hun hadde nesten glemt det. Mamma skulle ringe henne i kveld. Helene slo på fjernsynet og så på skjermen. Det var noe omen båt som fikk hull i babord side og gikk ned. Men hun fulgte ikke med. I stedet reiste hun seg og gikk bort til vinduet. Det var mørkt på havnen nå, bare en rød lanterne var å skimte.
Så gikk hun bort til telefonen og så på den. Den var taus. Det kom ikke en lyd fra den. Hun gikk tilbake til vinduet og så ut igjen. Hun lukket øynene og følte det, virkelig følte det. Det var så mørkt, akkurat slik som det måtte være.
Hun gikk tilbake til fjernsynet og slo det av. Så slukket hun alle lysene på stuen og på kjøkkenet. Hun gikk ut i gangen og kledde på seg, men så var det som om hun kom på noe, og hun tok av seg klokken og la den på bordet.
Hun låste døren etter seg da hun gikk, men nøklene la hun ned i postkassen.
Det var helt stjerneklart ute. Hun gikk ned den korte veien fra huset. Det så nesten blått ut i mørket. Hun kunne høre bølgene slå mildt der under seg. Det var litt vind, men ikke så mye. Hun visste ikke hvor gammel kaien var. Den hadde vært der så lenge hun kunne huske.
Med ett snudde hun seg. Det var telefonen. Hun kunne høre den gjennom det åpne vinduet.
Den mørke skikkelsen på kaien så nedover. Så var hun der ikke mer.
En gutt med en liten, rød bok i hendene la på telefonrøret og snudde seg leende mot de andre. «Hun har sikkert plugget den ut. Enten det, eller så er hun ikke hjemme.»
De blå øynene hans så underlig på boken før han slo den sammen med et smell: «Sweetheart, søta!» Og mens de lo av dette, haltet han bort til bordet og la den fra seg der.