Det er en populær oppfatning at sidemål fører til at «norske skuleelevar generelt er for dårlege til å skrive morsmålet sitt». Hvor godt eller dårlig det står til med den allmenne språkføringen, skal jeg ikke ta stilling til; men den nevnte årsakssammenhengen finnes det ingen grunn til å hevde. Det er aldri blitt påvist at det skal være noen sammenheng mellom økt kunnskapsnivå i norsk språk og forringet evne til å uttrykke seg. Tvert imot viser det seg at man blir bedre i et fag til mer man lærer om det. Også i England klager man over de dårlige morsmålsferdighetene, og man kan spørre seg hvor mange språk de skal gjøre valgfrie, de som bare har ett språk å rutte med.

Hovland har rett i at det som regel er norskfaget det går ut over når det skal nye disipliner inn i skolen som ikke passer i noe etablert fag. Men det forekommer meg å være et bomskudd når han på dette grunnlaget går inn for å fjerne en del av det egentlige norskfaget, og ikke slike nye tilleggsdisipliner som «kunnskaper om samfunn, liv og arbeid», for å ta noen av Hovlands egne eksempler. Norskfaget bør dekke alt norsk språk, ikke bare halvparten av det, og man bør slett ikke gjøre halvparten av norsk språk valgfritt fordi man kan drive med så mye annet spennende som ikke hører hjemme i faget. Videre hadde jeg faktisk ikke ventet meg av NGS at det lave timetallet skulle gjøres til argument for en svekket norskopplæring; det burde jo heller kommet et krav om bedre norskopplæring og større timetall.

Hovland gjør også den feilen at han sidestiller fag med fagkomponenter. Han behandler sidemål på linje med engelsk, som om sidemål var et eget fag, og han spør om det er riktig i vår språkfordrende internasjonale hverdag at sidemål skal være obligatorisk mens engelsk ikke er det. Spørsmålet kan like gjerne være om Ibsen bør være obligatorisk mens matematikk er valgfritt.

For debatten dreier seg ikke om hvilke fag som er viktige, men om hvordan det ene faget, norskfaget, skal se ut. Skal vi lære hele eller halve språket?

Som Hovland påpeker er ikke den gjensidige forståelsen av de to målformene noe problem (mon tro om dette ikke skyldes at sidemålet er obligatorisk; for øvrig er nok nynorskbrukere sterkere i bokmål enn bokmålsbrukere er i nynorsk). Han går da også inn for å forstå uten å beherske. Men som vi vet, sliter den ene målformen (nynorsk) med sterke negative holdninger. Av en eller annen grunn klages det høylydt over alle de noveller som skal leses på nynorsk, mens det ikke klages tilsvarende over noveller på svensk eller dansk, som jo også er en del av norskfaget. Dette til tross for at svensk og dansk endatil er andre språk, mens nynorsk og bokmål regnes som varieteter av ett og samme språk.

Slike negative holdninger har da ikke noe å gjøre med graden av påtvungethet. I Tyskland klager man ikke over obligatorisk franskundervisning, men det gjør man i Canada, hvor fransk er offisielt språk. Og både kroppsøving og samfunnsfag er jo obligatorisk i Norge, uten at dét fører til nevneverdige antipatier.

Det finnes derimot gode grunner til å gå ut ifra at man har mest imot det man ikke er vant til, og i Norge er det bokmål som dominerer. Selv på Vestlandet er det bokmål på fiskekakeinnpakningene, og Knut Bjørnsen blir ikke oversatt til nynorsk. Ved å fjerne sidemålet, som for de aller fleste er nynorsk, vil man begrense nynorskens virkeområde ytterligere, fordommene vil følgelig få bedre kår, hvilket man igjen kan bruke som argument for enda mindre nynorsk. Det blir en sirkelargumentasjon til fordel for det som alt dominerer. Hva gjelder nynorskbrukere, vil de likevel ha bokmål rundt seg til daglig. I tillegg kommer det at nynorsken allerede er utsatt for et sterkt press fra bokmål både når det gjelder grammatiske former og ordforråd. Hvis man vil at nynorsk ikke skal virke rart eller merkelig, så får man værsågod holde seg unna de gode nynorske ordene som ellers er helt naturlige for en nynorskbruker som føler seg hjemme i den nynorske skrifttradisjonen. Man føler altså et press for at nynorsk skal skrives på bokmålsbrukernes premisser, alt avgjøres av forståelsesterskelen til dem som ikke behersker språket!

Slik er det heller ikke rart at det spesielt er nynorskbrukere som føler behovet for opprettholdelse av sidemålet. I dag er det en viss vandring mellom de to målformene, noen går over til nynorsk, noen går over til bokmål. Men hvis bare halvparten av norsk språk skal være obligatorisk, vil bokmålsbrukere kun kjenne sitt eget språk, mens nynorskbrukere som alltid før vil kjenne begge. Dermed er det bare nynorskbrukere som har den reelle muligheten til å velge fritt, og strømmen vil gå i bare én retning. Hovlands påstand blir dermed verdiløs når han hevder at «sidemålet som kulturform er noko som kvar einskild sjølv må oppdage». En slik kulturform blir heller ikke enklere å oppdage om fordommene mot den blir sterkere enn de alt er. I dag opplever man sågar studenter som jamrer seg over lærebøker på nynorsk i fag der de fleste bøkene kun foreligger på engelsk. En nynorskbruker ville neppe jamret seg tilsvarende over bøker på bokmål.

Norskfaget er ikke komplett om det ikke inneholder opplæring i begge de språkene som er norske, og øket praktisk kunnskap kan neppe ødelegge norsk språk som kulturform, som Hovland og NGS uttrykker engstelse for. Det holder ikke med valgfritt sidemål i norsk, like lite som det holder med obligatorisk addisjon men valgfri subtraksjon i matematikk. Har NGS vurdert om subtraksjonskunnskapene kan gå ut over de generelle matematiske ferdighetene?