Som det heter i Innst. S. nr. 230 for 1990-91: «Omorganisering i et Norgesnett innebærer at all høyere utdanning inngår i et samlet hele.» I dag videreføres dette i et felles lovverk, der begrunnelsene for omorganiseringen føres videre.
Jeg er glad for at komiteen i så sterk grad understreker disse bærende prinsipper. Det poengteres at kvalitet om kompetanse skal gjennomsyre hele Norgesnettet. Komiteen slår det fast ved at de samme fag skal gi de samme kvalifikasjoner for studentene uavhengig av lærested, og den innskjerper at kompetanse er en nødvendig forutsetning for å bli tildelt hovedfagsstudier som samarbeidsprosjekter med et universitet eller en vitenskapelig høyskole. Disse har «et hovedansvar for hovedfags- og doktorgradsstudier.»
Samtidig understreker komiteen at dette ikke er en tilstrekkelig forutsetning: Den nasjonale arbeidsdeling står fast. Den må ligge til grunn for fordeling av hovedfag og grader, også ved universitetene. Når komiteens flertall ber departementet vurdere å opprette et utvalg for en faglig vurdering av søknader om hovedfag, forstår jeg det slik at utvalget eventuelt skal kunne si noe om de faglige forutsetninger er til stede. Men det alene er ikke nok -- arbeidsdelingen i Norgesnettet kommer også inn. Det er f.eks. mange hovedfag som hvert av universitetene kunne etablere og bære uten at dette kommer på tale, fordi det ikke ville ivareta hensynet til nasjonal arbeidsdeling. For bare å gi én illustrasjon: Det er ikke uproblematisk for Tromsø at Trondheim nå får et cand.psychol.-studium. Departementet må legge slike helhetlige vurderinger til grunn for sine avgjørelser.
Når det gjelder likeverdighet for ansatte, vil det samme gjelde for kompetanseopprykk til professor ved alle institusjoner: at de samme kvalifikasjonskrav legges til grunn, at disse gir lønn og tittel, emn ikke i seg selv andre rettigheter.
De siste dager har en stor del av interessen knyttet seg til reorganiseringen i Trondheim. Komiteens flertall har valgt en annen løsning enn den Regjeringen foreslo: å teablere et Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Det er likevel en mindre radikal løsning enn det mindretallet har gått inn for: å løsrive NTH og oppløse Universitetet i Trondheim. Jeg vil derfor gi noen kommentarer til prinsippene som er nedfelt i flertallets forslag.
For det første: I forslaget går man inn for ett samlet universitet under den nye lov om universiteter og høyskoler, med studier innen et universitets hovedområder: De teknologiske, de naturvitenskapelige, de humanistiske, de samfunnsvitenskapelige og de medisinske fag, med brede tilbud på alle nivå fram til doktorgrad.
For det andre: Forslaget er i tråd med hovedprinsippet om arbeidsdeling i Norgesnettet. Trondheim utgjør i dag landets tyngdepunkt for teknisk-naturvitenskapelig forskning og undervisning. Navnet «Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet» synliggjør og løfter denne hovedprofilen.
For det tredje: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet skal ikke bare være et tyngdepunkt, men også at knutepunkt med forbindelseslinjer i flere retninger. Det skal ha sentralrollen ved koplingene til sivilingeniørutdanninger andre steder i landet -- en rolle som alt er tatt, men som kan utbygges. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet skal selvsagt ha sterke bånd til tilsvarende fagmiljøer i andre land. Og teknologiske fag som anvendte fag skal selvsagt ha nære koplinger til det nærings- og arbeidsliv som kommer med problemer og søker løsninger, som ønsker å oversette forskningsprosjekter og vitenskapelige rapporter til nye produkter og prosesser.
For det fjerde: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet skal være et universitet, bygd på de grunnleggende universitetsideer -- til fritt å studere etter ønske, fritt å undervise etter overbevisning, fritt å forske etter interesse. Ganske særlig har et universitet ansvar for grunnforskning: den fri søking etter sann kunnskap. Den autonomi som gjelder for universitetene, må selvsagt gjelde innenfor universitetet også. Profileringen av teknisk-naturvitenskapelige fag, tverrfaglighet og profesjonsutdanning -- også innen medisin -- må selvsagt bygges på dette felles allmenne grunnlaget, som jo er essensen i høyere utdanning: «the transmission of learning on the basis of the advancement of knowledge.» For den fri søking etter sann kunnskap kan gi praktisk avkastning, enten det dreier seg om bakteriologisk innsikt som resulterte i pasteurisering, eller Maxwells likninger som gjennom flere ledd gav opphav til telegrafi og radio.
For det femte: I betegnelsen «universitet» ligger at det skal ha et bredt fagtilbud, slik det er sagt i innstillingen, der humaniora, samfunnsfag og medisin er eksplisitt fremhevet. Disse fagfelter skal selvsagt ha sin likeverdighet med tilsvarende fakulteter ved andre læresteder og i andre land.
For det sjette: Hovedprofilen for Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet må gi grunnlag for en felles orientering og bidrag fra alle hovedmiljøer -- fra industriøkonomi til teknisk management, fra teknologihistorie til medisinsk teknologi. Kurstilbud innen industripolitikk vil være like naturlig som forholdet mellom teknologi og etikk. Når ny viten sprenger grenser for det som er mulig, må humanistisk refleksjon sette grenser for det som er tillatt.
Teknologi er fremgangsmåter menneskene har utviklet for å nå sine mål, arbeide lettere og samarbeide bedre. Den gir hjelpemidler for å dyrke jord, bygge broer, veve klær, lege sykdom eller reise -- til vanns, til lands eller i luften. Teknologi er siviliserende fordi den gjør det mulig å leve med mindre slit og sykdom og frigjør tid fra matstrev til kultur. Teknologi er inspirerende fordi den er det skapende uttrykk for samspillet mellom ånd og hånd. Den er også ofte et uttrykk for å ville hjelpe andre -- til å forlenge eller lette livet, eller heve levekårene. Teknologiens historie er historien om oppfinnsomhet, om hjulet og stålet, klokken og kruttet. Skiftet i teknologi markerer de store epoker i menneskehetens historie, fra steinalder til atomalder. Teknologisk endring favner alle menneskelige ytringsformer: byggeskikk, transport, ernæring, boktrykkerkunst, film og musikk. Teknologi lager laserkniver og eljefløyter. Teknologi er ikke bare «hardware», men også «software». Men ureflektert bruk av teknologi kan skade våre omgivelser, eller vi kan bevisst bruke den til våpen mot hverandre.
Teknologi i denne brede forstand har satt dype spor i forholdet mellom mennesker, i arbeidsdeling og maktforhold, i klasseskiller og kriger, i forestillinger, språk og kunst. Det er nettopp denne brede forståelse av teknologiens samfunnsomveltende kraft til å endre samliv og livsinnhold som berettiger at det etableres et universitet med dette som hovedprofil, for et universitet skal nettopp studere og videreutvikle alle menneskelige ytringsformer.
En teknolog som ikke tar denne dype menneskelige dimensjon med i sin profesjonelle refleksjon -- at broer og bomber, eksplosjonsmotor og oljeboring griper inn på alle vis i alles liv -- blir avstumpet.
En humanist -- enten har bruker gåsefjær eller PC, karbondatering eller CD-spiller som redskap -- som ikke tar inn i sin tenkning teknologiens formende virkning på alle livsytringer, blir fordummet.
Så mottoet for Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet med dets hovedprofil må være osmose -- at det kan skje en stoffveksling gjennom avdelingenes mellomvegger.
Jeg har registrert at noen er engstelige for navnet «Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet». Denne frykten er ikke vel begrunnet.
Komiteflertallet refererer til MIT -- Massachusetts Institute of Technology. Det er en relevant henvisning både fordi MIT er en interessant modell, og fordi det signaliserer en ambisjon. En rekke av de fremste bidrag etter krigen innen teknologi og humaniora har sitt opphav ved MIT.
Men MIT er et universitet som er organisert med avdelinger for arkitektur og planlegging, humaniora og samfunnsfag, naturvitenskap, helsefag og teknologi, siviløkonomutdanning og ingeniørvitenskap. Innen alle disse avdelinger er det ytet avgjørende bidrag på egen kjøl. For eksempel har MIT hatt tre Nobelprisvinnere i økonomi: Paul Samuelson, Franco Modigliani og Robert Solow. La meg for humanistene nevne at Noam Chomsky har sitt professorat ved institutt for lingvistikk og filosofi ved MIT.
I debatten om Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har noen sagt at det er en uforlikelig forskjell i paradigme mellom humaniora og teknologi. La meg da minne om at filosofen som satte paradigme-begrepet i omløp, Thomas Kuhn, hadde sin lærestol ved MIT.
Når det gjelder navn, la meg ellers legge til dette: I det akademiske liv er det professorer som gir ære til institusjonens navn, ikke institusjonens navn som gir ære til professorene. Ingen er bedre enn sine resultater og sine publikasjoner. Det betyr langt mer for NTH, UNIT eller NTNU om professorene siteres i ledende internasjonale tidsskrifter enn i Adresseavisen.
Det er sagt at det vi har sett i Trondheim, er uttrykk for en kulturkonflikt. Min erfaring er at det ikke er så store forskjeller mellom universiteter i antallet eller typene av konfliker de møter. Forskjellen består i de konflikter de mestrer. Kulturkonflikter mestres ved en konfliktkultur, dvs. med normer for hvordan en ved meningsforskjeller tenker, taler og handler.
I det arbeid vi nå står foran, vil departementet selvsagt trekke institusjonen inn og de ansatte med. Man skal i denne sal ikke tale for galleriet, men jeg har iallfall lyst til her også å henvende meg direkte til diplomatlosjen, fordi der sitter det jo noen representanter for den angjeldende institusjon, og her står det på lederskap. De som bærer de akademiske kapper, må derfor aksle dem. Debatten om universitetet i Trondheim har generert mye hete, men av den type som skaper mer røyk enn lys.
Stortinget har nå hørt alle argumenter. De fleste har hørt de samme argumenter mange ganger. Nå har Stortinget og komiteen avveiet dem og truffet et valg. Nå vil det stå på universitetsmiljøet i Trondheim selv
Like lite som Gardermoen-vedtaket vil dette vedtaket omgjøres. Teknologer bør kunne løse praktiske problemer. Akademikere bør kunne handle rasjonelt, og universitetsfolk må kunne lede på en måte som gir forbilder for andre.